 |
|
|
 |
|
|
Hellig
Birma opprinnelse
|
|
|
| |
|
|
|
Legenden
|
|
|
I et tempel bygget i en av
Mount Lughs fjellsider, levde den hellige Kittah Mun-Ha, storlama, den
helligste av de hellige, den guden Song-Hio selv hadde flettet skjegget
til, i bønn. Ikke et minutt, ikke et blikk, ikke en tanke i hans liv var
viet annet enn beundring, tilbedelse og hellig tjeneste til Tsun
Kyan-Kse, gudinnen med safir-øynene, hun som rådet over sjelevandringen,
hun som tillater Kittahene å leve et nytt liv i kroppen til et hellig
dyr under sin dyreeksistens, før de igjen kunne innta en helgenkropp
med den fulle og hele perfeksjonismen som hører yppersteprester til. Ved
siden av han mediterte Sinh, hans kjære orakel, en hel-hvit katt, hvis
øyne var gule gjennom refleksjon fra skjegget til dens herre, og fra
den
gyldne kroppen til gudinnen med de himmelske øynene... Sinh, katten å
rådføre seg med, hvis ører, nese, hale og den nederste delen av bena var
mørke som fargen på jorden, et symbol på urenheten ved alt som berører
eller kan berøre marken.
Nå en natt, da den ondsinnede månen hadde tillatt de morderiske
Phoumerne, som kom fra det forhatte Siam, å komme nær det hellige
stedet, steg ypperstepresten varsomt inn i dødsriket, mens han hadde
ved
sin side den guddommelige katten, og for sine øyne fortvilelsen hos
alle
de overveldede Kittaher... Det var da mirakelet skjedde - det eneste
mirakelet med umiddelbar sjelevandring. Med et var Sinh på den gyldne
tronen og satt på hodet til sin sammensunkne herre. han lente seg mot
det aldrende hodet, som for første gang ikke lenger så på gudinnen. Og
som han satt som forstenet foran den evige statuen, så man det stive
håret langs ryggraden hans plutselig bli gyllent. Hans gule øyne ble
blå, store og dype som gudinnens øyne. I det han varsomt vendte hodet
mot syddøren, ble de fire potene hvite, opp til det stedet hvor hans
hellige silkedrakt begynte. Og i det øynene ble vendt fra syddøren,
adlød Kittahene dette befalende blikk, som var fylt av stillhet og
lys,
og skyndte seg, i den første brisen, å lukke de tunge bronsedørene.
Tempelet ble reddet fra vanære og plyndring - Sinh, imidlertid hadde
ikke forlatt tronen, og på den 7. dagen, uten å ha rørt seg, vendt mot
gudinnen, øye til øye, døde han - mystisk og hierarkisk, og
overleverte
til Tsun Kyan-kse sjelen til Mun-Ha, alt for perfekt for denne
verden...
Og da de samlede prestene 7 dager senere rådslo foran statuen, for å
finne Mun-Has etterfølger, kom alle tempelets katter frem, og de var
alle kledt i gull med hvite hansker, og hadde alle byttet sine gule
øyne
med dyp safir, og i fullstendig stillhet omringet de den yngste av
Kittahene, slik fikk de reinkarnerte forfedrene bestemme gjennom
gudinnens vilje.
Legenden sier også at når en prest dør, vandrer sjelen inn i kroppen
til
en katt, og når den dør har sjelevandringen til himmelen blitt
fullført.
Og, i følge Major Russel Gordon: "Men ve han som tar livet av en av
disse vidunderlige skapninger, selv om det ikke skjer med vilje. Han
vil
lide de mest grusomme lidelser til sjelen han har forstyrret har
funnet
ro
|
|
|
| |
|
|
|
Historien
|
|
|
Det er ikke
total enighet i hvordan de første Hellig Birmaene kom til Europa. En
historie forteller om Major Gordon og August Pavie, som skal ha fått
to
katter som belønning for at de reddet det i legenden omtalte tempelet
fra opprørere. En annen forteller at en amerikansk millionær ved navn
Vanderbilt skal ha kjøpt kattene fra en utro tjener fra tempelet og
tatt
de med til Frankrike. Uansett faller begge historiene sammen i det at
kattene var en hunn kalt "Sita" og en hann kalt "Madalpour". Hannen
skal
ha omkommet under reisen, men hunnen skal da allerede ha vært drektig.
Et av avkommene etter paret, Poupée (som senere fikk tilleggsnavnet de
Madalpour) en vakker brunmasket hunnkatt, anses å være Birmaens
stammor.
Hun ble stilt ut for første gang i Paris i 1926.
Poupée ble solgt til Marcel Baudoin, en oppdretter som arbeidet meget
aktivt for rasens utvikling. Baudoin oppdrettet blant annet den meget
kjente hannkatten Dieu D'Arakan, som var en viktig avlshann på
1930-tallet.
Under andre verdenskrib ble Hellig Birmaen nesten utryddet, men takket
være Melle Boyer og hennes de Kaabaa-katter (særlig da Orloff og
Xenia)
ble rasen bygget opp på ny. Det skal nevnes at i alle fall Orloff de
Kaabaa (født 1943) skal være bygget på Marcel Baudoins gamle linjer.
I Tyskland, ble en tysk line av
Birmaer
vedlikeholdt av Hanna Kreuger fra von Frohnau katteriet og Liselotte
von
Warner fra von Irak katteriet. Sammen med etterkommere av Orloff og
Xenia, dannet de kjernen av etterkrigstidens avlsmateriale.
Birmaen reiste først til USA i
1959, da
Dr. Og Mrs. Siepel, fra Janacques katteriet, importerte en hannkat,
Irrouaddi du Clos Fleuri.
Birmaer annkom til
Storbritannien i
1964, da en hannkat og to hunnkatter ble sendt fra Frankrike til Elsie
Fisher og Margaret Richards. Disse to oppdrettere registrete et felles
katterinavn, Paranjoti.
På grunn av en mager avlsbase i
de
tidlige årene ble både siamesere og persere benyttet (viktig da å
huske
på at typen på disse kattene ikke ligner særlig på de siamesere og
persere vi ser i dag, de var mye mindre ekstreme), noe som også har
blitt gjort senere i utvikling av nye fargevarianter.
Norges første Birma var
Auror-san
av Drotten, en hunnkatt som ble importert fra Sverige av Carl Kristian
Gulseth.
|
|
|
| |
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|